ROBERTS VÅTE MINNE
Vi starter det nye året med vår faste søndagsnovelle:
Hun satt på sengen. Og var et syn, i en alt for tynn bluse, et kort plisséskjørt og høyhælede, røde sko. Håret var bundet opp i nakken med en rød sløyfe. Rundt halsen hang et mangefarget bånd glasskuler – og leppestiften var mildt sagt skrikende.
Enten det var en skjebnens ironi, eller kaldt kalkulert, hadde hun i hvert fall på seg den halvlange, grå og sortspettede kåpen som hun bar da Robert hilste på henne første gang. Nå satt hun på knærne i fyrhuset ved Salvang Kartongfabrikk, der hun kom inn for å snakke med ham den dagen for snaut en måned siden – og hadde ham langt inn i munnen. Et faktum som egentlig var en gåte. For den første tanken som datt ned i hodet på Robert Antonsen idet han fikk øye på den sofistikerte kvinnen med de nydelige leppene, det vakre, hvite smilet og ansiktet med det plettfire huden etter jevnlige besøk i skjønnhetsalongene – var at hun var utenfor rekkevidde for en vanlig kuli som han. Et lysår borte. Avstanden var like lang som fra fancy kontorer på Aker Brygge til nedslitte, møkkete fabrikklokaler i utkant-Norge. Forskjellen like stor som mellom mennesker som brukte dyrere og flottere klær som daglig arbeidsantrekk enn det Robert og arbeidskameratene var kledd i ved bryllup og begravelser.
Nå lå det lange, velpleide mørke håret hennes over underlivet hans. Det føltes som en million forsiktig slikkende tunger mot pungen. Idet kukhodet hans forsvant inn i den dampende hete og bløte munnen, så han for seg at hun skilte de pene leppene.
Kofferten hennes sto på gulvet ved siden av den utslitte kontorstolen foran det vaklevorne bordet ved kontrollpanelet. Han åpnet øynene og lot blikket gli over instrumentene. At hans fyrkjele jobbet under høytrykk var naturlig. Men sikkerhetsventilen på systemet som forsynte fabrikken med damp til produksjonen burde helst ikke slå ut. Viseren på den store runde måleren i ferd med å krype inn på det røde feltet. Robert var om et minutt eller to nødt til å gripe inn. Men han greide ikke å røre seg av flekken. Måtte ha med seg det han visste var et siste sug av sivilingeniør Line Beate Rizzi.
Han hadde ikke behøvd å bekymre seg. Han blåste ut lenge før varslet om høyt trykk slo inn. Han pumpet inn det han hadde i den glødende munnen. Hun praktisk talt sugde ham tom. Pikk var hun glad i, den 29 år gamle konsulenten fra Boeg & Christie Tekniske Analyser i Oslo. Doktorgrad i industriell forurensning til tross, svelget hun hva det skulle være.
– Så lenge det kom fra et lem, tenkte Robert da fornuften vendte tilbake.
Han sto stille et minutt, til hun fikk slikket ham ren, så sjokket han bort til instrumentene og skrudde ned oljetilførselen til kjelen. Trykket sluttet å stige.
Han dumpet ned på stolen og begynte å trekke på seg buksene. Lukten fra henne kilte ham i nesen. Han husket ikke hva parfymen het. Men han visste den kostet. 3800 spenn for en miniflaske. Hun hadde nevnt summen på samme måte som hun ville opplyst om prisen på en liter melk.
- Ikke ta på deg buksen. Vi rekker litt til, ba hun. Hun smilte det perfekte smilet sitt. Robert protesterte ikke mot å avrunde denne måneden med enda mer sex med drømmedama. Ikke engang i drømmene bollet han seg med så fine damer. Heller ikke ville han i sine villeste fantasier trodd at superkvinnen med en ukelønn lik det han hadde i måneden – var så vill og primitiv i senga. Kanskje stemte det kompisene sa når de med misunnelig forakt snakket om damer med status; jo høyere stilling, desto mer kåte var de.
Hun åpnet glidelåsen i bagen og tok frem en par halvliters flasker med Farris. Hun rakte den ene til ham.
- Bottoms up, sa hun. Han viftet henne av med en håndbevegelse. De intelligente, blå øynene hennes fikk et uttrykk av oppgitthet som umiddelbart gikk over i irritasjon. Robert bannet innvendig over at han var så treg med å ta hintet.
- Bottoms up, gjentok hun. Denne gangen var stemmen bestemt. Han mumlet sorry, skrudde opp korken og tok alt i en svelg. Hun satte flasken for munnen og lot innholdet renne ned med høye klukkelyder. Hun rotet i sekken og kom frem med to nye flasker. Denne gang protesterte han ikke. De drakk dem så raskt de kunne.
- Har du låst? Robert nikket. Han ble sittende i stolen og se på mens hun tok av seg klærne. Forsøkte å brenne inn synet på netthinnen – til arkivering og bruk under fremtidig fysioterapi av staven, utført med høyrehånden. Første gangen han så henne naken, ble han så kåt at spermen piplet ut, dråpe for dråpe.
Det skjedde på stedets eneste hotell, på folkemunne kalt Bang Hotell. Navnet var avledet av det amerikanske uttrykket ”Wham Bang, Thank You Ma’m”. Utallige ekteskapsbrudd var begått der – med forsikringer fra stedets portiér om fortrolighet til graven i bytte mot en hundrings. Første fredag etter konsulentens ankomst, ringte Roberts mobil. Det var hun som var på tråden. Hun fortalte at hun gikk gjennom noen rapporter og hadde noen spørsmål i den forbindelse. En times tid senere befant han seg på hotellrommet hennes. Hun satt på sengen. Og var et syn, i en alt for tynn bluse, et kort plisséskjørt og høyhælede, røde sko. Håret var bundet opp i nakken med en rød sløyfe. Rundt halsen hang et mangefarget bånd glasskuler – og leppestiften var mildt sagt skrikende.
Han tok plass i den ene av rommets to standardstoler, med rygg spesialdesignet for at gjesten så snart som mulig skal søke mer komfortable sittemuligheter i hotellbaren. Men for anledningen passet sittestillingen utmerket. Robert kjente nemlig at det begynte å lee på seg i makko’n – og med framskutt overkropp ville ikke bulen synes så godt. 
Det var tydelig at Line Beate Rizzi ikke bare ville diskutere Statens Forurensningstilsyns rapport om fabrikkens utslipp i Saltvangselven. Rapporten var årsaken til at konsulentfirmaet i Oslo hadde blitt leid inn for å analysere tallene, og komme med forslag til utbedringstiltak. Det var krisestemning på bruket. SFT hadde nemlig pålagt ledelsen å redusere utslippene til lovlig mengde innen et år. Hvis ikke, var det kroken på døra for bedriften. Og for lokalsamfunnet. Kartongfabrikken var hjørnesteinsbedriften i kommunen. Selve livsnerven. Som hovedtillitsvalgt var Robert dratt inn i arbeidet med utbedringsprosjektet.
- Vil du ha et glass vin? spurte konsulenten. Hun satt med underlivet skjøvet frem og overkroppen lent bakover. Hun støttet seg med hendene plassert i sengen bak ryggen. Robert takket ja, og hun tryllet frem en flaske og et glass og skjenket i. Han tok i mot glasset.
- Jeg ville gjerne snakke litt med deg om samarbeidet vårt, fortsatte hun – i en forretningsmessig tone som slett ikke passet overens med påkledningen hennes. Robert var både nervøs og forventningsfull. Det kinky i situasjonen gjorde ham kåtere og kåtere.
- Vi – hun uttalte firmaets navn som om hun utropte vinneren av en nobelpris – er altså ansvarlige for å finne en løsning på forurensningsproblemet. Analysene er den letteste delen. Det vanskeligste er å utarbeide forslag til konkrete utbedringstiltak SFT kan godta. For å greie det er vi helt avhengig av fagforeningens gode vilje til samarbeid. Jeg har derfor klarlagt med ledelsen om at du skal være min ressursbank mens jeg er her. Det vil dreie seg om fire uker. Vil du det? Du blir fritatt for dine vanlige plikter, selvfølgelig.
Hun stakk en sigarett i munnen og tente den med en smal, sølvlignende lighter. Hun trakk røyken inn og blåste en serie røykringer mens hun betraktet ham gjennom den blågrå røykskyen som svevde foran ansiktet hennes.
Robert kjente halsen snøre seg sammen. Ordene ville ikke komme over tungen – i stedet begynte han å hoste. Hun var raskt oppe ved minibaren og hentet en flaske øl. Hun ble stående der med hånden med ølen utstrakt. Han måtte reise seg. Det ville virke påfallende ellers. Men hun ville se tilstanden hans – det var ikke mulig å skjule. Skitt au, tenkte Robert. Det var jo også påfallende slik frk. Rizzi var kledd. Det kunne bare bety en ting: Sivilingeniøren med den høythengende doktorgraden var rett og slett våt i hakket. Når hun torde vise det, kunne vel han også.
Han tok sats og spratt opp av stolen. Hun ga ham flasken og satte seg på sengen igjen. Denne gangen med skjørtet helt oppunder rumpa. Fra der han satt hadde Robert innsyn til hele herligheten. Selv om paradisets porter lå i skyggen, så han det viktigste. Ikke minst så han at hun var barbert. Sprekken vistes tydelig – og han mente den var fuktig.
Hun snakket raskt og kjølig intellektuelt om arbeidet fremover. Robert svarte ja og ha, og forsøkte å la være å glane for mye. Forsøkte er ordet. For skjørtet gled lenger og lenger opp på hoftene mens den effektive miljøkonsulenten skisserte planene for arbeidet fremover. Men ikke med en mine inviterte hun – eller antydet at hun var kåt. Ikke før hun skjenket i vinglasset hans på nytt. I stedet for å sette seg på sengen, dumpet hun liksom tilfeldig ned i fanget hans. Hun la seg inntil ham og presset hodet mot halsgropen hans.
- Jeg vil legge meg nå. Det er sengetid, hvisket hun med en slags barnestemme. – Jeg vil at du skal bre over meg, og stikke den tingen din inn. Som du pleier å gjøre.
Robert ble mildt sagt forbauset. Han visste at han burde forsvinne så raskt han bare kunne, men oppførselen vekket det perverse i ham. Dessuten – grisete og kinky det enn var – hun var fin som f. Derfor la han henne forsiktig på sengen og danderte dynen godt over henne.
- Ta den frem, hvisket hun med lukkede øyne. Robert kneppet opp og dro buksene ned. Med pikken stikkende ut som en blodfylt spyd, bøyde han seg over ansiktet hennes. Uten at han helt hadde klart for seg hvordan han skulle spille den rollen hun hadde plassert ham i, ville han likevel gjøre et forsøk. Han grep rundt hodet hennes og trakk det mot pikken.
- Sutt på den, lille venn. Sutt på sukkertøystaven og kjenn hvor deilig den smaker. Så skal nok jeg gjøre det godt for Linemor slik at du får sove godt, sa han.
Line satt på kuken som en mygg på et rift i huden. Hun ordentlig sugde den inn mellom leppene, og lot tungen virvle over kukhodet. Robert forsøkte å holde igjen. Han rev dynen vekk, og kneppet febrilsk opp blusen hennes. Brystene var små, men faste. Vortene var knallstive, og i samme farge som ringen rundt – en anelse mørkere enn huden. Presis som han likte dem. Han kysset og sugde på bærene – og hun presset brystet mot munnen hans mens hun hele tiden stønnet. Han la seg i sixtynine-posisjon og dukket ned mellom lårene. Fitta smakte salt og luksusparfyme. Da tungen gled over leppene, ble han forundret over at de smakte av solbær. Han løftet hodet og stakk en finger inn – fingerpulte en stund før han førte fingeren langsmed spalten. Han løftet seg opp på albuen og kikket nærmere på fingertuppen. Den var rød. Først da så han det: Hun hadde smurt leppestift på fitteleppene. Det var fra den bærsmaken kom.
Robert brukte munnen og tungen det han var kar om. Line på sin side – kurret og stønnet og lekte småpike med munnen full av voksen pikk. Han kjente at det øyeblikkelig ville boble over, og mumlet halvhøyt at han snart nådde klimaks. Hun bare fortsatte med sitt, til han begynte å riste i kroppen – og underlivet begynte å leve sitt eget liv. Kuken hans gikk ut og inn av munnen hennes. Hun tok i mot med lepper og munn. I det samme øyeblikket han sprutet, sprutet også hun. Kaskader av – piss. Han fikk det midt i ansiktet. Den varme urinen flommet over kinnene hans, bak ørene og nedover nakke og hals.
Han visste det var avskyelig, men noe inni ham nektet å adlyde den umiddelbare, negative innskytelsen fra hjernen. I stedet for å trekke seg vekk, drakk han begjærlig det han fikk i munnen av den gyldne drikken som sprutet ut mellom de velskapte, runde lårene. Så kom han på nytt. Han hadde i hvert fall følelsen av å nå en utløsning til, som avløste den første i det den ga seg.
Langt, langt borte kjente han en finger presse mot et punkt på undersiden av pikken. Så flommet det over. Et øyeblikk for sent forsto han hva som skjedde, men da verken kunne eller ville han gjøre noe med det. Han pisset ut alt han hadde – og Line tok det i mot. Han tenkte at dette var galt, galt, galt. Så omsluttet mørket ham.
Da han våknet, satt hun i stolen ved vinduet og røkte. Et halvfullt glass og en flaske Jamesons whisky sto på bordet. Hun skjenket i et glass til ham da han reiste seg opp i sengen. Hun var naken. Lolitastylen var vekk. Nå lå håret nedover skuldrene hennes – og den overdrevne sminken i ansiktet var fjernet.
Robert reiste seg og satte seg i den ledige stolen. Hun ga ham glasset og smilte.
- Det var deilig.
Mer sa hun ikke på en stund. Robert svarte først ikke. Men tausheten ble påtrengende – og han syntes han burde si noe. Så han så: – Det var rart. Han hørte hvor dumt det var, men det var det eneste han kom på.
- Det er rent, sa hun og gjorde en liten pause. – Urin, altså. Noe av det reneste du kan få i deg. Jeg vet det. Jobber med utslipp. En liten latter – så skålte de.
Etterpå trakk hun ham med i dusjen. Der åpnet hun låsen som justerer høyden på dusjhodet, senket det så lavt hun kunne og satte seg under strålen. Robert deiset ned ved siden av henne. Pikken sto – han kunne ikke for det. Line var krem. Tynn, men ikke mager. Brystene var nydelig formet – og ryggen og baken så velskapt som noen mann kunne ønske på en kvinne. Rumpa var nesten som en gutts, bare mer doven, eggende.
Før han gikk, tok han henne bakfra. Det vil si, hun fikk ham til å ta seg bakfra. Hun stilte seg på alle fire med baken i været og klappet seg på den ene rumpeballen. Hun var som klippet ut av Elle eller Cosmopolite – kunne ikke bli mer eksklusivt deilig.
For Robert var hun drømmedama. Det var bare ett skår i gleden. Han forsto, rent intuitivt, at han ikke kunne fortelle dette til noen. Rent bortsett fra at historier om pisseorgier ville ramme ham selv, ville ingen tro at han hadde endt i seng med superkonsulenten. Derfor han holdt like godt kjeft om det hele, selv om han verket etter å fortelle verden hvordan Line så ut naken, om sin flaks og sin supersexy elskerinne.
Samarbeidet med Line var godt, men formelt. Hun holdt ham på en armlengdes avstand. Hun var og ble sivilingeniør Line Beate Rizzi. Unntaket var kveldene på hotellet. En og annen onsdag, en mandag – hver fredag og et par ganger en søndag. Hun ringte. Han kom. Og selv om hun knullet vettet av ham – bortsett fra wetsex’en likte hun å ri eller å bli tatt bakfra – var hun utrolig flink til å holde en profesjonell avstand. Selv da. Hun ga seg dyret i vold under akten. Etterpå var hun igjen den arrogante, selvsikre karrierekvinnen. Selv når hun var naken. Robert greide ikke å nå frem til henne. Hun var for dyktig til å manipulere. Uten ord lot hun ham forstå at det var kun sex de hadde sammen. Og uten at hun behøvde å fortelle ham det, skjønte han at det ville være over den dagen hun reiste sin vei.
Rollespillet med Lille Line foregikk kun om fredagene. Alltid på samme måte. Den eneste forskjellen var at han den første gangen ikke hadde pult henne bak. Anusen hennes var stram og myk som silke. Motstrebende måtte han innrømme at måneden med Line hadde fått ham hektet på to ting: Analsex og wetsex.
Og nå, til duren av fyrkjelen, var den siste gangen her. Det var fredag ettermiddag. Line Beate Rizzi skulle om noen minutter sette seg i Audien til knappe millionen og sette kursen mot Oslo. De nærmeste minuttene ønsket han å huske hele livet. Han drakk ut den siste flasken og slang den tomme plastemballasjen i papirkurven.
Hun tok først av kåpen. Så blusen. Hun sto som en gudinne foran ham. Med utslått hår og de små, men utrolig skjønne brystene blottet. Vortene var stive. Endelig tok hun designerbuksene av. Truse brukte hun ikke. Det glattbarberte venusberget smilte mot ham. Nå, når hun var kåt, ga hun fra seg en duft av rått, kvinnelig begjær kombinert med beste Oslo vest.
Hun pekte på gulvet. Robert vrengte av seg arbeidsklærne og la seg på ryggen på det rue gulvet. Det var varmt – varmen fra fyrkjelen forplantet seg i betongen. Line skrevde over hodet hans og gikk ned i knestående. Han så den perfekte rumpa hennes over seg – og kjønnet, der leppene nå var fuktige og oppsvulmet. Hun brettet skamleppene til side. Og tisset. Han så at det gikk for henne ennå mens urinen sprutet ut. Rykningene i kroppen fortalte ham det. Huden hennes var våt av svette da pisset sluttet å strømme.
Line Beate Rizzi kledde hurtig på seg. Hun ventet utålmodig ved døren, til Robert fikk på seg klærne før hun låste opp og spaserte ut av livet hans uten så mye som et farvel. Robert låste etter henne. Pikken sto, og han var vanvittig pissetrengt. Han grep om ståen med høyrehånden. Det var tid for å runke til et minne, selv om minnet var så ferskt at det fremdeles var vått.
